lørdag 24. februar 2018

En sang for druknede sjeler av Bernard Minier

I Bernard Miniers oppfølger av fjorårets store brakdebut  Hvis helvete var av is, møter vi igjen kriminalførstebetjent Martin Servaz. Jeg likte godt debuten, så forventningene var store til En sang for druknede sjeler.

Forlaget om boken:
Kriminalførstebetjent Martin Servaz blir kastet inn i sin vanskeligste og mest personlige sak. En professor i antikk historie blir myrdet, en hundeoppdretter blir spist opp av sine hunder. Hvorfor herjer døden denne lille universitetsbyen i Sørvest-Frankrike, der studentene en dag vil være regionens nye elite?
Konfrontert med en verden som er skremmende i sin perversitet, tvinges Servaz til å vende tilbake til gamle hendelser og sår som rives opp på ny - både hos han selv og hans nærmeste.

Kriminalroman er det rette ordet for å beskrive Miniers måte å skrive på. I hans bøker får en mye mer enn bare krim, med etterforskning og oppklaring av et mord. Når det er sagt, dette er krim for tålmodige sjeler, som liker at historien fylles ut på alle mulige måter.

En lærer blir funnet drept, og Hugo på sytten år blir med en gang satt i varetekt, mistenkt for mordet. Kriminalførstebetjent Martin Servaz blir kontaktet av Marianne, en tidligere kjæreste, og hun forteller at det er hennes sønn de har satt inn. Hun forteller også at han er uskyldig, og på finurlig vis greier Servaz å bli satt på saken.

Ganske tidlig i handlingen penses leserens tanker inn på den gyselige Julian Hirtmann fra forrige bok. Han har noe uoppgjort med Servaz, og når et bestemt musikkstykke av Mahler når Servaz` ører, fornemmer han at Hirtmann er i nærheten.

Servaz og hans folk jobber bredt, og etterhvert greier de å finne frem til flere mulige ugjerningsmenn, blant andre en forsmådd elsker av den drepte. I en av flere sidefortellinger, får leseren høre om førstebetjentens datter Margot og hennes befatning med saken, og til tross for at vi i denne historien befinner oss i innlandet i Frankrike stifter vi også bekjentskap med en båtflyktning som blir utnyttet på det groveste.

Jeg skal ikke gå inn i en detaljert skildring av handlingen, til det er lydboken for lang og handlingen for innfløkt, men nøyer meg med å påstå, at hvis du likte Hvis helvete var av is, så vil du også like denne. Historien er velkomponert og spennende, med solide karakterer, overraskende vendinger i handlingen og besnærende intriger.

Yngve Berven som har lest inn lydboken, leser veldig bra. Jeg glemmer nesten at det er et menneske som leser for meg, noe som er et godt tegn. Han leser fort uten å legge igjen noe av seg selv som kan forstyrre leseopplevelsen.

Ryktet skal ha det til at det kommer enda en bok i serien, så det er bare til å glede seg!

Ebokhyllami har også lest og likt boken, noen flere?


Utgitt: 2018
Lyttetid: 20:16
Kilde: Lytteeksemplar

torsdag 22. februar 2018

Røff guide til bibelen av Alf Kjetil Walgermo

Forlaget sier at dette er boken for alle som trenger å friske opp bibelkunnskapene sine, men den er også for de som aldri har åpnet en bibel i hele sitt liv. Jeg faller inn under den siste kategorien, og fikk noen undrende blikk fra familien min, da de så meg med denne boken i fanget.


Forlaget om boken:
Bibelen er den mest selde boka i verda. Bibelen er både heilag tekst og ein litterær triumf – utgangspunktet for to verdsreligionar og ein grunnstein for den vestlege litteraturen og sivilisasjonen. Kan vi eigentleg forstå historia vår, språket og kulturen om vi ikkje veit kva som står i Bibelen?

Med stor nysgjerrigheit og pedagogisk kløkt tek Alf Kjetil Walgermo med seg lesaren inn i Det gamle og Det nye testamentet. Boka er laga både for dei som treng ei oppfrisking av bibelkunnskapane sine, og for dei som knapt har sett i ein bibel.

Forlag: Samlaget
Utgitt: 2017
Sider: 378
Kilde: Leseeks

Denne røffe guiden til bibelen er virkelig røff. Den er skrevet med humor og med det for øye å underholde like mye som å undervise. Boken er ryddig og logisk i sin oppbygging da den naturlig nok begynner med begynnelsen, Mosebøkene og fortsetter kronologisk gjennom Det gamle og Det nye testamentet, helt til apokalypsen og Johannes åpenbaring.

Hjelpe meg hvor mye "bibellære" grunnskolen har greid å hamre inn i min ateistiske hjerne. I det innledende kapitlet om Mosebøkene, får vi høre om Skapelsesberetningen, om Syndefallet, om Noahs ark og om Babels tårn, alle spennende historier som må ha gjort inntrykk på meg fra skoledagene. Kan du tenke deg at en av de første beretningene i bibelen sier oss at vi mennesker ikke skal være sjenerte for hverandre:

"Begge var nakne, både mannen og kvinnen, og de skammet seg ikke for hverandre". Det var tider det, men det fikk en brå stopp med syndefallet. Dette syndefallet som viser at mennesket vendte seg bort fra Gud, og at Han derfor måtte ofre sin egen sønn for å frelse menneskene. 


Funfackts om det gamle testamentet: 
  • Enok og Elia er de to eneste menneskene i verdenhistorien som ikke har dødd men blitt hentet direkte til himmelen av Gud selv.
  • Noah var det første mennesket på jorden som drakk seg full
  • Abraham fikk barn da han var 100 år gammel
  • Onans mangelfulle oppfylling av svogerekteskap er opphavet til ordet onani
  • Det hebraiske ordet for visdom er et hunnkjønnsord!
  • Høysangen er svært erotisk og nevner ikke Gud en eneste gang
  • Slutten på gamletestamentet er satt til 160 år f.Kr.

Vi får også lære en del om jødedommen, og hvordan denne delen av religionen ble befestet i historien. De historiske bøkene forteller historien om hvordan israelittene blir leid inn i det lovede landet Kanaan, og frem til tiden etter eksilet i Babylon i år 500 f.Kr. I Joshva-boken hører vi om den hellige krigen som fører til at israelerne vinner landet sitt. Det er altså ikke bare i vår tid israelerne turer frem, brutalt slakter, hogger ned og rydder vekk andre mennesker som står i veien. 

Historien om hvordan modige David lett tok livet av den fryktede Goliat og ble konge er faktisk spennende lesning. Han får sønnen Salomo, som senere blir konge og bygger det første tempelet i Jerusalem, et tempel som sto i 400 år, før det ble ødelagt av babylonerne. 

Om det er ateisten i meg eller min kronologiske hjerne som ikke greier basene, vet ikke jeg, men jeg sliter med at skapelsesberetningen finner sted bare noen hundre år før Jesu fødsel, at Gud er en faktisk "mann" som sitter oppe i skyene og kaster stein på folk, og at Hans engel kan slå ihjel 185000 mann i assyrialeiren. For meg har bibelhistoriene alltid vært eventyr, men dette er jo samtidig historiske fakta, så jeg leser og blir mer og mer forvirret, og nesten litt lettet når neste kapittel tar for seg de poetiske bøkene. 

Så var det Det nye testamentet sin tur, og vi sier takk og farvel til lovgiveren og religionsstifteren Moses. Nå er det Jesus fra Nasaret det handler om. Jesus var en historisk person, det er bevist men det er spørsmålet om han var Guds sønn, som har skilt troende fra ikke troende i all ettertid.

Det nye testamentet består av 27 bøker, og vi starter med å gå gjennom og sammenligne hva de fire evangelistene Matteus, Markus, Lukas og Johannes sier. Med Guds ofring av sin eneste sønn, soner Jesus for menneskenes synder. Dette erstatter den gammeltestamentlige offerpraksisen, den nye pakten Gud inngår med menneskene sier: Alle som tror på Jesus skal bli frelste.
I tillegg til evangeliene består det nye testamentet av Apostelgjerningene, Brevlitteraturen og Apokalypsen.

Gjennom resten av boken hører vi om undergjerningene til Jesus, som at han gikk på vannet, at han vekket folk opp fra døden etc. Jeg får plassert bergprekenen i Matteusevangeliet, og Juleevangeliet hos Lukas. Vi får innblikk i Jesu ligninger, og hører om hvordan Lukas gjør en innsats for å inkludere kvinnene.

Det føles uendelig lenge siden, men når jeg leser om krigshendelser i Roma i år 70, som førte til bygging av Colosseum og Forum Romanum, som jeg har besøkt, så dras historien helt inn i vår tid. 

Jeg koste meg med å lære opphavet til mange uttrykk som vi har i vår dagligtale, som ørkenvandring, syndebukk, manna fra himmelen, kniven på strupen, og opphavet til ordet helvete. Når jeg hører om Lilit som blir mor til en skokk demoner, humrer jeg over minnet om ekskonen til Frasier som må ha blitt modulert etter denne bibelske figuren. Fra Det nye testamentet får vi bakgrunnen for ord som ramaskrik, og uttrykk som ulv i fåreklær og perler for svin.

Nå ser jeg at det er på tide å begrense seg, det er ikke tvil om at denne boken engasjerte meg. Mitt eksemplar er nå pyntet med gule streker gjennom alle de 339 sidene med tekst, så jeg er ikke i tvil om at boken vil bli tatt frem ved en senere anledning. 

Mellom hvert kapittel får vi en detaljert liste med tips til hvor i bibelen den spesielt interesserte, kan lese om de forskjellige historiene i bibelen.
Til sist i boken finner du et alfabetisk personregister, en litteraturliste og sluttnoter som dokumenterer det hele etter alle kunstens regler. 

På Min bok og maleblogg, finner du omtalen som fristet meg til å lese boken


Røff guide til bibelen anbefales på det varmeste!

tirsdag 20. februar 2018

Hjernen og musikken på KODE i kveld

Har du noen gang undret deg over hva som skjer i hjernen når du hører musikk? Er det virkelig sant at det å høre på Mozart gjør deg smartere? Studentersamfunnet i Bergen inviterte til konsertforedrag i Tårnsalen på KODE 4 i kveld!

Bilde tatt fra stolen min i Tårnsalen i kveld

Da jeg var i Tårnsalen for under en uke siden var det i anledning åpningen av kunstutstillingen til Per Barclay. I kveld var klientellet et helt annet, og jeg kunne ikke se at noen la merke til den spesielle kunsten som hang på veggene rundt oss i Tårnsalen. Det er kjekt når studentene menger seg med oss "gamlisser", som pleier å frekventere Harmonien og Kunstmuseene. Tårnsalen var stappfull i kveld, og mange måtte snu i døren, fordi det var fult. Som den erfarne kulturkjerring jeg er, var jeg tidlig ute, og fikk sikret meg en plass (på bakerste rad...)

Det var overlege ved Haukeland og professor ved Griegakademiet Geir Olve Skeie som fortalte oss om hvordan hjernen responderer på musikk. Han fortalte om hvordan hjernen vår oppfatter melodi og rytme helt spontant, og at hjernen oversetter lydbølger til vakker og fengende musikk i det de treffer ørene. 

På en levende måte forklarte han denne omfattende prosessen, og hva den har å si for oss mennesker.

Etter oppdagelsen av nevroplastisitet, eller hjernens tilpasningsevne, har det vært kjent at det vi gjør påvirker hvordan hjernen vår ser ut og fungerer. Forskere mener at musikk har positive konsekvenser blant annet innenfor forebygging av sykdommer som Parkinsons og demens.

Skeie formidlet faget sitt på en lettforståelig og morsom måte, i den grad at det faktisk brøt ut spontan latter i salen, flere ganger. Jeg ble imponert over den naturlige måten han brukte klaveret for å illustrere det han snakket om.


Etter det timelange foredraget fikk vi besøk av fem musikere fra Bergen Filharmoniske Orkester, som spilte Mozarts klarinettkonsert. Som alltid, leverer Harmonien musikk med kvalitet over hele linjen, og de smilte bare forsiktig når store deler av publikum klappet uhemmet mellom satsene.

For meg som leser Kaia Nordengens bok Hjernetrening for tiden, kom dette arrangementet som bestilt. Jeg gleder meg til å lese videre i boken min, og håper Studentersamfunnet og KODE vil gjenta suksessen dette samarbeidet må sies å være. Som nysgjerrig publikummer er jeg i alle fall klar for flere vederlagsfrie arrangementer som tilbyr kultur og vitenskap på denne folkelige måten.

mandag 19. februar 2018

Ensom planet av Birgit Alm

Birgit Alm er en litteraturviter fra Oslo. Etter å ha gitt ut en ungdomsroman i 1993, debuterte hun som romanforfatter for to år siden, da hun ga ut Endelig skal vi le. Ensom planet er hennes andre roman, og mitt første møte med henne, kommer ikke til å bli det siste. Sjekk gjerne ut Beathes omtale av debutromanen til Alm, denne har jeg lyst å lese!

Forlagets presentasjon:
Karianne befinner seg i den kommunale boligen til sin tidligere nabo Boris. De har hatt lite kontakt i årene som har gått siden de delte dusj og do i en falleferdig bygård, og Karianne har klatret noen skritt oppover siden den gang. 
Nå har hun nettopp fått vite at Boris er død, av alle ting på en reise til Kina, og som en av Boris' «nærmeste» har hun fått den tvilsomme æren av å rydde opp i dødsboet.

Etter hvert som Karianne går gjennom Boris' etterlatenskaper, blir det klart for henne hvor skjør den er, grensen som skiller de vellykkede av oss fra taperne. Og Karianne har landet på den riktige siden. Eller har hun egentlig det?



Som tittelen antyder, dette er en roman om ensomhet. Handlingen tar oss med fra ensomheten via fattigdommen, og til de såre følelsene som følger med erkjennelsen av å ikke strekke til, eller høre til.

Både Karianne og Boris har følt på ensomhetstrollet, og etterhvert som Karianne rydder ut av Boris sin leilighet, lærer vi også henne å kjenne. Hun lurer seg unna samtaler på jobben om den forestående sommerferien, og på facebook gjør hun sitt ytterste for å skjule at hun stort sett er alene hjemme i leiligheten sin i Oslo. Hun viser en prøvende interesse for en datingtjeneste, men er alt for forsiktig til at det kan føre til noe.

Boris har vært uføretrygdet, og skildres som et vrak av et menneske som røyker og drikker, ikke vasker seg selv eller klærne sine, og egentlig ikke har orden på noen ting. Skildringene av den gulnede sofaen, av størknet mat og visne planter, lager bilder i hodet mitt som jeg grøsser av.

I tillegg blir vi kjent med menneskene som bor i blokken til Boris. Dette er stort sett innvandrere, som driver rundt i nabolaget uten å ha noe å ta seg til. De søker sammen på gårdsplassen og bak bosskuret, hvor de skuler på Karianne når hun går til og fra leiligheten til Boris.

Og der ligger rockeringen, i to deler inne i søppelskuret. Hun har vel gitt opp nå, flinke jenta. Det er vel grenser for hvor mange ganger det går an å lappe sammen en rockering med gaffateip. 
   Jeg tar to trinn av gangen, forbi Crocs-kopiene, tåfisen og eksjugoslavene, opp til Mogadishu og Boris H. Hansen. 

Ensom planet er en kort roman som absolutt gir leseren noe å tenke på. Jeg vet ikke hvem jeg ville valgt om jeg måtte: Den ensomme Karianne som mistrives med jobb og kolleger, som ble forlatt av foreldrene i julen og som drømmer om et annet liv. Boris som allerede har gitt opp å tilfredsstille samfunnets krav om å bidra, men har satt seg til, alene i sin sofa med øl og sigg. Eller, innvandrerne som er satt på "vent" i et samfunn som de ikke kjenner seg igjen i.

I Ensom planet er alt på stell, karakteroppbygging, språkføring og handling, alt glir lekende lett, og jeg leser boken uten å legge den fra meg. Følelsene mine blir satt i kok, og selv om det ikke er snakk om tårer, fyller romanen meg med vemod. Men, det er ikke selve handlingen som er trist, det er heller tanken på at det er alt for mange mennesker som passer med skildringene av disse menneskene som alle er ensomme på sin egen måte.

Historiens letthet kommer av at Karianne egentlig ikke er lei seg for at Boris er død, og hun er heller ikke lei seg for at hun må bruke ferien sin på å rydde opp i leiligheten hans. Og slutten da, jeg digger slutten, der gir hun et skikkelig rævaspark til skjebnen som sender mennesker inn i et liv i ensomhet.
Boken anbefales på det varmeste!

Beathe og jeg leser noen av de samme bøkene for tiden, og her kan du lese hennes omtale av Ensom planet.


Forlag: Tiden
Utgitt: 2018
Sider: 108
Kilde: Leseeks

søndag 18. februar 2018

Klør - en roman av Ida Frisch

Med en så tøff start og original skrivemåte ble jeg nysgjerrig på hvem Ida Frisch er. Forlaget sier ikke annet om henne enn at hun er debutant, så når jeg googler henne ser jeg at Forlagsliv kaller henne er en frittgående kulturarbeider, Gule sider forteller meg at hun bor midt i Oslo, Kultursekken viser meg at hun har drevet med figurteater, på IMDb sin rolleliste ser jeg at hun i 2015 spilte en rolle i TV-serien Kampen for tilværelsen.
Med Klør viser Ida Frisch at hun også er en glimrende forfatter.

Forlagets presentasjon:
Hun er snart ferdig utdannet veterinær. Han er en begavet sanger. Hun leter etter en vei inn i ham, han leter etter en vei inn i musikken. Leiligheten deres er full av noter og konserthefter, og når han synger, er det som om sangen eier ham. Til hvilke skritt kan hun gå for å få ham til å bli hennes igjen? Hvor går grensen mellom kjærlighet og eierskap? I hvilken grad kan man være i besittelse av et annet menneske?
Klør er et febrilt sjalusidrama om underkastelse og begjær, fortalt i et språk som gir leseren små overraskelser på hver eneste side.

Forlag: Tiden
Utgitt: 2018
Sider: 120
Kilde: Leseeks


Nær sagt, som vanlig begynte jeg lesingen av boken uten å ha satt meg inn i hva den skulle handle om. Coveret lover meg en roman, så overraskelsen var stor da jeg oppdaget at språk og setningsstruktur aller mest minner meg om noen av langdiktene jeg har lest.

Etter kun få sider, når lesetempo har sunket og interessen min har blitt vekket, er det ikke tvil om at Ida Frisch har en stemme som vil bli hørt. Romanen har en rammefortelling det er lett å følge med på, og den dystre stemningen vi dras inn i tar makten over meg.

De to hovedpersonene musikeren og veterinærstudenten forblir anonyme (tror jeg...) de to andre karakterene i romanen får derimot navn vi kan styre etter gjennom historien. Det er "Sangen" som er en personifisering av sjalusien hun føler overfor kjærestens yrkesutfoldelse også har vi Tomorrow, en sliten narkoman som hun får litt omgang med.

Karakteroppbyggingen er gjort på glimrende vis, og selv om jeg ikke liker hovedpersonen veldig godt, og synes synd på mannen i hennes liv, så vekker hun følelser i meg.

den som er sint, er et tog som ikke stopper ved noen stasjoner,
den som må forklare seg, er en heliumballong noen har mistet,

Forlaget tipset om denne romanen i forbindelse med Valentinesday, og ut i fra deres presentasjon over her, skal dette være en roman om kjærlighet. I mitt hode handler det om en psykisk syk kvinne, som gjør syke ting og som oppfører seg på en syk måte. Hun ser ikke sin kjæreste for annet enn de legemlige bestanddelene han er satt sammen av (ref. veterinærutdannelsen hennes), men vil at han skal være noe for henne som han helt tydelig ikke greier. Dette handler ikke om kjærlighet men om eiertrang og forakt.

Det blir spennende å høre hva andre synes om Klør, og om det er noen som har tolket romanen på den måten jeg har gjort. Ida Frisch er en spennende norsk debutant, som jeg gjerne vil lese mer av!

Her kan du lese Beathes omtale!


fredag 16. februar 2018

Graven av Monika N. Yndestad

Endelig, denne har jeg ventet på! Jentene fra balletten og Gapestokk var krim som fengslet, skremte og underholdt meg fra første til siste side, så det er ikke tvil om at tanken på årets utgivelse var utstyrt med en høy dose forventning fra min side.

Forlaget om handlingen:
For sytten år siden forsvant femten år gamle Pia Espeland. Men foreldrene har ikke gitt opp håpet om at hun fortsatt er i live. Før hun forsvant, oppsøkte Pia barnevernet. Hva som skjedde med Pia er fortsatt en ubesvart gåte. BA-journalisten Alice Bratt, som akkurat har vært gjennom et vanskelig samlivsbrudd, kommer over levningen av en kvinne. Det ser ut som noen har tent gravlys utenfor funnstedet. Kan det være den savnede Pias grav? Og hvem har visst om henne i alle disse årene?

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2018
Sider: 400
Kilde: Leseeksemplar


Handlingen starter i 1993, hvor vi møter, den den gang, uerfarne journalistspiren Alice Bratt. For å vise seg frem for en av byens største aviser stikker hun hodet inn i et vepsebol for å få laget og solgt en sak.

I denne første delen møter vi også en fortvilet Pia Espeland, en ung jente som oppsøker sosialkontoret i bydelen sin, og må gå igjen uten å ha fått hjelp. Hun vil vekk fra familien sin, men vil ikke si hvorfor, og like etter forsvinner Pia.

Historien starter i høyt tempo. Vi blir presentert for miljøer jeg ikke vanker i, et produksjonsselskap for pornofilmer, og Levende Ord. Begge møtene føles mørke, og noe som ikke tåler dagslys, ligger definitivt å murrer i bakgrunnen.

I del to hopper vi 17 år frem, til året 2010, og denne delen begynner bokstavelig talt med et brak, når en arbeidsbrakke går i luften. Alice er tilfeldigvis ute å går tur med hunden i området, og får med seg det hele. Også her forsvinner det en ung jente, mens en annen dukker opp. Alice Bratt nå har blitt en erfaren krimjournalist, og er engasjert så det holder.

Det er noen tragiske familieskjebner som skildres i denne krimmen. Jeg føler ensomheten, forvirringen og fortvilelsen til Nina Grimseid på kroppen, når hun må møte offentlige etater uten støtte fra sin mann. Men, som i de andre bøkene til Yndestad er det de gode skildringene av ungdom i vanskelige situasjoner, som gjør inntrykk.

For at krim skal bli så dramatisk og actionpreget som denne her, må det fires litt på troverdighetskrava. Jeg rynket litt på nesen av noen meget tilfeldige tilfeldigheter, og at ikke bare Alice, men Jone og flere andre av personene var innblandet i begge sakene. Hvor troverdig vil en egentlig at en krim skal være? Personlig liker jeg at hjertet banker, og at jeg holder pusten når jeg leser, så får en heller se gjennom fingrene med blant annet superheltstatusen som etterhvert blinker av Alice (og hunden hennes Charlie).

Etter den korte innledende del I, fortelles historien kronologisk. Plottet er bygget opp av ledetråder og uventede vendinger som gjør at leseren holdes på pinebenken til siste side. Nå skal jeg ikke si et pip om ugjerningsmannen, men jeg gleder meg til å høre hva andre tenker....

Språket er som seg hør og bør en krim, uten digresjoner og unødvendig ordrikdom, men jeg antar at alle som ikke er innfødte bergensere vil reagere på alle gangene "jenten" ble brukt. Etter å nettopp ha lest en roman hvor annethvert ord hadde a-ending, føltes dette som å komme hjem.

Monika Yndestad bruker ikke så mye tid på karakteroppbygging, siden dette er tredje boken i serien om Alice Bratt. Vi får knapt høre noe om forhistorien hun har med Jone, eller om det som har preget henne som journalist og menneske i de 17 årene fra hun debuterte i BA. For meg som har lest de to første bøkene, gjør dette ingenting, men litt mer personlig kunne det jo vært.


Likte du de to forrige bøkene om Alice Bratt, kommer du også til å like denne ☺

torsdag 15. februar 2018

Klar for samtidskunst? - Per Barclay utstillingsåpning 16 februar!

Samtidskunst gir for meg de samme assosiasjonene som samtidsmusikk og samtidsdans, utfordring og mye å lære er ofte refrenget som går igjen i mitt hode.
Per Barclays kunst gav meg noe å gruble på, og satte absolutt følelsene i sving, for vi fikk se et knippe ganske dystre bilder, som rokker ved det som er opplest og vedtatt.
Få med deg utstillingen som åpner i Tårnsalen på KODE 4 i morgen!

Kunstneren Per Barclay foran verket Vannhus

KODEs direktør Petter Snare, lover oss at Per Barclays utsilling er en smakebit av en større satsing på norsk samtidskunst ved museet de neste årene. Utstillingen som åpner i morgen viser et utvalg av verker laget av Per Barclay i et langt kunstnerliv.

Rue Visconti fra 2010 og The Chinese Room fra 1990

Den lange rekken av «oljerom» utgjør en sentral del av Per Barclays kunst fra slutten av 1980-tallet og frem til i dag. Verkene har i hovedsak tatt form av fotografier av ulike interiører hvor gulvflaten er dekket med olje, etter hvert også med andre væsker som vin, vann, blod og melk. Virkningen er spenningsfylte speilinger – vakre og brutale. Blant rommene han oppsøker er palasser og kirker, slaktehus og nordnorske naust.

Oksefjord fra 1990                                                                   Foto: KODE
Det var veldig spennende å være til stede på denne utstillingen. Etter vi hadde fått et glass med bobler i hånden, fortalte han som har jobbet for å få i stand utstillingen (sorry, navnet glapp...) om kunstneren og kunsten. Installasjonene har blitt satt opp både i Norge og i Europa, og av bildene vi fikk se i dag, har han benyttet ganske så forskjellige lokasjoner. Det var ikke vanskelig å skjønne at bildet som preger logoen til utstillingen er det fra en fetisjklubben i Oslo. Ellers er vi innom Holmenkollen bunker (det likte jeg veldig godt), kirker, kapeller, palass og ikke minst båthus i Lofoten.

I Tårnsalen henger det nå 14 verker av Barclay, som gir hodet noe å jobbe med, og følelsene får et lite støt på grunn av den heller labile stemningen bildene oser av. Verket Palazzo Costantino virket å være hengt opp feil vei, og etter at Susanne og jeg hadde prøvd å finne ut av dette, så vi at publikum fektet og pekte ved dette bildet, så det er sikkert at det ikke bare var vi som undret oss.


Per Barclay (f. 1955) er en norsk billedhugger og installasjonskunstner. Han har sin utdannelse i kunsthistorie fra UIB, og kunstutdannelse fra Italia. Han hadde sin første seperatutstilling i Bergen og Trondheim, og bor og arbeider nå i Oslo og Torino. Barclay har vært festspillutstiller ved Festspillene i Bergen (2001) og Festspillene i Nord-Norge (2009), og deltok på Veneziabiennalen i 1990.

Dette er en kunstner og en kunstform jeg ble veldig nysgjerrig på. Jeg skulle gjerne opplevd en av installasjonene hans "live", kjent lukten av olje, blod eller vin og undret meg over uttrykket og resultatet.